Viktigheten av et fjerdedivisjonsoppgjør på Romerike kan selvsagt diskuteres i det uendelige. I en verden hvor fotball har blitt beskrevet som det viktigste av alt uviktig her i verden, så skal man til tross for det ha et noe over middels engasjement for en klubb for å så til de grader engasjere seg når man snakker nivå 5.

Her finnes ingen glamour og nykker, kun bånn ærlige menn som er ute etter å få sin dose av utløp for frustrasjon og glede. Begrensede midler er ingen hindring, og når det er ”hat-oppgjør” så spiller tidligere meritter fin liten rolle.

Det er noe ekstra i oppgjøret de som hadde trosset været fikk oppleve på lørdag ettermiddag. For oss som har sett disse oppgjørene kom det ikke som noen overraskelse at det ikke var noen oppvisning i lekker fotball vi fikk se, det blir nemlig svært sjelden sånn når disse to lagene møtes. Til det er følelsene for sterke fra begge siders involverte parter, og spillerne – dog til tross for at de muligens spiller sitt første oppgjør, merker at for enkelte mennesker rundt banen betyr dette noe ekstra.

En av disse er Jon-Arne Møller, Flisbyens ryggrad og ubestridt viktigste mann. Møller’n er, i likhet med Bjørnar Sollie hos Åkrene, en ildsjel som totalt uselvisk bruker masse tid på å besørge for at alle rundt seg har det bra. Møller’n er ingen fotballspiller, og har ingenting på en bane å gjøre. Ei heller tjener han penger på å være engasjert i en klubb på den måten han er, snarere tvert i mot mistenker jeg. Allikevel er tankene hans alltid rettet i retning av at de som er rundt ham skal ha verdens beste opplevelse når de kommer på kamp.

Jon-Arne. Møller, Thomas Kopperud og Bjørnar Sollie

For Møller’n betyr dette oppgjøret flere dager med nerver i forkant, og følelsen av å tape kan umulig beskrives som annet enn et slag midt i trynet. Dette fikk Flisbyens primus motor oppleve lørdag ettermiddag, og ingen andre enn hovedpersonen selv kan vite hvordan følelsene var på innsiden av ham i det øyeblikket han innså at tapet mot erkefienden var et faktum. Når i tillegg publikumsoppmøtet ikke var like overlegent favør Flisbyen som hva man har sett de siste årene, ble det nok ekstra ille vil jeg tro.

De fleste av oss har følt tap på kroppen, og som konkurransemennesker er det kanskje verdens desidert verste følelse. Når man i tillegg taper den kampen man absolutt ikke vil tape, er følelsen om mulig enda verre. Selv er jeg personen som gjerne vil være litt i fred når favorittlaget mitt ryker for hovedfienden, og jeg ser i alle fall ingen grunn til å møte opp der hvor jeg vet motstandernes supportere, spillere og ledere kommer til å befinne seg i løpet av kvelden.

Naturlig nok for Åkrene sin del, så ble det en fest etter kampen på lørdag. Skrik og skrål skulle toppes med en tur på byen, med Martin’s som det naturlige sted. Et sted for alle som er glad i fotball, og naturlig nok var Flisbyen godt representert. Og naturlig nok med Møller’n som midtpunkt. Møller’n er en del av inventaret på ”pøbben”, man kan på en måte si at Martin’s uten Møller’n er som rekesalat uten reker. Det er en essensiell del som mangler. Til tross for kanskje det verste tapet han kunne oppleve, sto han og gratulerte alle med Åkrene-tilhørighet med seieren. Uten å lire av seg noe i det hele tatt som kunne tolkes som stikk i siden innrømmet han nederlaget på banen som forventet men skuffende, nederlaget på tribunen som sjokkerende og sårende.

Mange vil i en sådan stund, som nevnt tidligere, trekke seg unna og unngå møte med de som kunne gni det enda mer inn. Møller’n valgte det motsatte. I flere timer satt Møller’n å diskuterte fotball, kjærlighet, tribunekamp og lidenskap med oss, og viste hvilken stor mann han er. På en dag som for han ble et mareritt, valgte han å la oss glede oss over det som vanskelig kan beskrives som annet enn en våt drøm. Det kanskje mest skuffende for Møller’n for anledningen var at han syns vi drakk for lite. For som Møller’n påpekte; ”Når jeg spanderer pils så får dere faen meg drekka, ikke sitte der å se på’n!”

For å sitere en viss Bjørnar Sollie: ”Jon-Arne Møller er en hedersmann”

Jeg kunne ikke sagt det bedre selv.